As advokatbevilling ble tilbakekalt av Advokatbevillingsnemnden i 2011. Tilsynsrådet mottok meldinger om at A fortsatt drev advokatvirksomhet og publiserte i oktober 2018 et varsel dette på sin nettside. Nemnda la til grunn at Tilsynsrådets behandling av personopplysninger ikke er omfattet av rettspleielovunntaket i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav b, og at Tilsynsrådets behandling av personopplysninger om A har behandlingsgrunnlag i personvernforordningen artikkel 6 nr. l bokstav e, jf. domstolloven § 225 og advokatforskriften § 1-3 og § 4-5. Nemnda la til grunn at de publiserte opplysningene er korrekte og nødvendig oppdaterte, og at publiseringen av varselet både er nødvendig og proporsjonalt for formålet. Nemnda sluttet seg til Datatilsynets konklusjon om at det foreligger tvingende eller tungtveiende berettigede grunner for behandlingen som går foran den registrertes interesser, rettigheter og friheter, jf. personvernforordningen artikkel 17 nr. 1 bokstav c, jf. artikkel 21 nr. 1.

A og B klaget over to kameraer på naboens (Cs) eiendom som de mente overvåket dem. Tilsynet konkluderte med at kameraene ikke fanget opp klagernes eiendom og at personopplysningsloven ikke var brutt. Da nemnda fikk saken til behandling hadde C flyttet og det ene kameraet var fjernet. Nemnda la til grunn at C ikke lenger var å anse som part, jf. forvaltningsloven § 2 e, og at saken når det gjaldt C ikke lenger var aktuell. Nemnda kom til at saken kunne behandles uten at ny eier ble brakt inn som part i saken, fordi nemnda la til grunn at det ikke var sannsynliggjort brudd på personopplysningsloven forbundet med det gjenværende kameraet. Nemnda la til grunn at tilsynet hadde foretatt en forsvarlig behandling av saken. Nemnda var enig med tilsynet i at det ikke var sannsynliggjort at det monterte kameraet fanget opp områder utenfor husets egen tomt og at behandlingen dermed var omfattet av unntaket for lovens virkeområde i personopplysningsloven § 2 andre ledd bokstav a. Nemnda opprettholdt tilsynets vedtak. Saken har tidligere vært behandlet av nemnda i PVN-2016-03.

Opplysningene var knyttet til en hendelse i mai 2009 hvor A ble gitt en skriftlig tilrettevisning av arbeidsgiver. Nemnda la til grunn at det aktuelle behandlingsgrunnlaget for lagringen er personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav f. Nemnda skal ikke vurdere grunnlaget for at tilrettevisningen opprinnelig ble gitt, men skal vurdere nødvendigheten av fortsatt lagring etter at den registrerte har protestert, jf. personvernforordningen artikkel 21 nr. 1. Nemnda la til grunn at det er arbeidsgiver som har bevisbyrden for at fortsatt lagring er nødvendig og at det i dette ligger at arbeidsgiver må påvise konkrete og reelle forhold som tilsier at det foreligger «tvingende berettigede grunner», jf. også PVN-2018-11. Alvorlighetsgraden av den aktuelle hendelsen som har resultert i tilrettevisningen er da av betydning for arbeidsgivers behov for fortsatt lagring. Det samme er tiden som har gått siden den aktuelle hendelsen fant sted, og om det har vært nye hendelser senere. Nemnda konkluderte med at det ikke forelå tvingende berettigede grunner for fortsatt lagring. Det var registrert én ny tilrettevisning etter den tilrettevisningen saken gjaldt, men den gjaldt et helt annet type forhold enn hendelsen i 2009, som hadde sammenheng med en stor personlig krise. Arbeidsgiver ble pålagt å slette alle personopplysninger fra As personalmappe knyttet til den aktuelle tilrettevisningen.

Vedtaket er unntatt offentlighet etter offentleglova § 13 og foreligger heller ikke i anonymisert form.

A kontaktet Datatilsynet 6. juni 2017 etter å ha mottatt flere brev fra kredittopplysningsbyrået Bisnode om at X Advokatfirma hadde kredittvurdert hans enkeltpersonforetak, Y Advokatkontor. A mente X ikke hadde saklig behov for slik kredittsjekk. X bestred at advokatfirmaet har kredittvurdert enkeltpersonforetaket og viste til at de heller ikke hadde saklig grunn for det. X mente kredittvurderingene skyltes en systemsvikt hos Bisnode. Datatilsynet kom fram til at det var klar sannsynlighetsovervekt for at X foretok kredittvurderingene av As enkeltpersonforetak og ila et overtredelsesgebyr på 75 000 kroner. X Advokatfirma klaget vedtaket inn for nemnda. Nemnda fant det klart sannsynliggjort at det var foretatt kredittvurdering uten saklig behov og opprettholdt Datatilsynets vedtak om å ilegge overtredelsesgebyr på 75 000 kroner, jf. personopplysningsloven 2000 § 4.

A var ansatt og B var innleid konsulent i selskapet X AS. A og B ble utleid fra X AS for å utføre oppdrag for Y AS. Ved en fisjon av selskapet Y AS ble den delen som A og B var utleid til lagt til X AS. Etter at A sa opp sin stilling og B avsluttet sitt oppdragsforhold, foretok X AS innsyn i A og Bs e-poster både med X og Ys domenenavn. Nemnda kom til at X AS hadde rettslig adgang til å foreta innsyn i A og B's e-postkasser og at innsynene i e-postkassene var nødvendig for å ivareta virksomhetens berettigede interesser. Videre mente nemnda at C, som deltok under innsynsforretningene på vegne av X AS da han var daglig leder i et tredje selskap, hadde fullmakt til å foreta innsynene i e-postkassene på vegne av X AS. Nemnda var også enig med tilsynet i at det ikke var grunnlag for å si at Teamviewer-kontoen ble benyttet i strid med regelverket. Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om at det ikke hadde skjedd brudd på personopplysningsloven.

Sak trukket.

Sak trukket.

Saken har sin bakgrunn i en tidligere sak fra 2016 hvor Datatilsynet ila universitetet X et overtredelsesgebyr på 75 000 kroner for ikke å ha etablert tilfredsstillende tiltak for å hindre spredning av konfidensielle personopplysninger om at en students (As) skikkethet til psykologistudiet var til behandling i Skikkethetsnemnda. A henvendte seg til Datatilsynet på nytt i 2018 og mente at X var skyldig i ytterligere brudd på personopplysningsloven som ikke var omfattet av det tidligere ilagte overtredelsesgebyret, at universitetet hadde gitt uriktige opplysninger til Datatilsynet, samt at reaksjonen i 2016 ikke var streng nok. Datatilsynet avsluttet saken uten å foreta nærmere undersøkelser. Nemnda kom til at tilsynets avslutning av saken uten ytterligere undersøkelser var forsvarlig og i tråd med loven. Nemnda viste til at et gebyr for et lovbrudd i 2014 nå i 2019 var foreldet etter personopplysningsloven § 28, jf. § 33. I likhet med tilsynet la nemnda til grunn at X hadde gjennomført tiltak for å unngå at slike konfidensialitetsbrudd skjer igjen. Nemnda bemerket at A uansett ikke er klageberettiget når det gjelder Datatilsynets valg av reaksjon for å ha overtrådt personopplysningsloven.

A kontaktet Datatilsynet fordi hun mistenkte at noen urettmessig hadde gjort oppslag i hennes pasientjournal ved et sykehus. Datatilsynet veiledet A i hvordan hun skulle få innsyn i hvilket helsepersonell som hadde gjort oppslag journalen, samt informerte henne om at Fylkesmannen var rett klageinstans dersom hun mente det var gjort urettmessige oppslag. Datatilsynet fant ikke konkrete holdepunkter for at det var foretatt oppslag som ikke var begrunnet i tjenstlig behov, eller at det var generelle mangler ved tilgangsstyringen ved sykehuset. Nemnda var enig med tilsynet i at det lå utenfor tilsynets og nemndas kompetanse å ta stilling hvem som har tjenstlig behov for oppslag i pasientjournal etter helsepersonelloven. Nemnda konkluderte med at Datatilsynet hadde etterkommet As anmodning og oppfylt sine forpliktelser etter personvernforordningen artikkel 57 og forvaltningsloven § 17. Datatilsynets avslutning av saken var forsvarlig og i tråd med loven.

En gullsmedforretning, A, publiserte et bilde på Facebook fra et overvåkingskamera. Bildet viste en identifiserbar person og var tatt i forbindelse med et tyveri av julepynten utenfor forretningen i desember 2017. Nemnda kom til at saken skulle behandles etter personopplysningsloven 2018. Personopplysningsloven 2018 og GDPR åpner for en bredere vurdering av spørsmålet om adgangen til utlevering av personopplysninger innhentet ved kameraopptak enn etter personopplysningsloven 2000 § 39 og må derfor anses som gunstigere, jf. personopplysningsloven § 33. Nemnda vurderte om A hadde behandlingsgrunnlag i GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav f (berettiget interesse), og konkluderte etter en interesseavveining, med at den registrertes interesse gikk foran og krevde vern av opplysningene. Ved utmålingen av gebyr etter GDPR artikkel 83 var det i denne saken nødvendig å se hen til tidligere forvaltningspraksis for utmåling av gebyr i og med at handlingen var begått i desember 2017 (dvs. før personopplysningsloven 2018 og GDPR trådte i kraft). Nemnda opprettholdt Datatilsynets vedtak om å ilegge A et overtredelsesgebyr på 50 000.