Det ble søkt om konsesjon til å foreta en kobling not Dødsårsaksregisteret uten å informere utvalget. Datatilsynet ga delvis avslag på søknaden. Klager fikk konsesjon, men Datatilsynet satte som krav at utvalget ble informert om koblingen. Personvernnemnda vurderte hvorvidt informasjon til pasientene om at det skal foretas en kobling mot Dødsårsaksregisteret er “utilrådelig”. Nemnda bemerket at denne saken er annerledes enn de to sakene hvor Datatilsynet brukte unntaksregelen i helseregisterloven § 25, 2. ledd nr 3. Tolkning av begrepet “utilrådelig” skal ta utgangspunkt i et faglig skjønn, men dette er ikke avgjørende selv om det er av betydning. Nemnda kom til at kravet om informasjon etter helseregisterlovens §§ 20, 23 og 24 må opprettholdes.

Klager mente at Datatilsynet skulle ha foretatt seg mer i denne saken. Datatilsynet svarte at det har fulgt opp saken på en adekvat måte, blant annet med både brevlig og stedlig kontroll – uten at det ble funnet noen behandling som var ulovlig. Personvernnemnda var enig med tilsynet og konkluderte med at saken var tilstrekkelig opplyst og Datatilsynet hadde oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17.

Nemnda var enig med tilsynet om at de ikke har myndighet til å overprøve Lindorffs valg av metoder. Heller ikke påstandene om retting etter personopplysningsloven § 27 eller sletting etter personopplysningsloven § 28 førte frem.

Klager anfører at det ikke er rettslig grunnlag for å gi pålegg om at selve kredittvurderingen skal fremgå av gjenparten. Formålet med gjenpartsplikten er oppfylt når den registrerte får informasjon om hvilke opplysninger som er utlevert til spørrer eller lagt til grunn for kredittvurderingen. Datatilsynet mener at en score sier noe om en persons kredittverdighet og er følgelig å anse som en personopplysning. Personvernnemnda er enig med Datatilsynet og mener at når personopplysninger er definert som både fakta og vurderinger, blir det uriktig å skille mellom opplysningene og scoren. Personvernnemnda er derfor av den oppfatning at også scoren skal fremgå av gjenparten.

Klager mener at Datatilsynet skulle ha foretatt tilsyn hos en fysioterapeut som klager har vært pasient hos. Klager hadde klaget fysioterapeuten inn for Helsetilsynet for feilbehandling. Helsetilsynet fikk ikke pasientjournal som det ba om fordi fysioterapeuten hadde fått virus på datamaskinen og ødelagt harddisk. Fysioterapeuten sendte harddisken til IBAS, men IBAS klarte ikke å gjenopprette eller rekonstruere innholdet. Helsetilsynet ga fysioterapeuten en advarsel for brudd på journalforskriften. Etter Personvernnemndas syn, har Datatilsynet gjort det som kan gjøres i denne saken. Klager har fått innsyn i IBAS-rapporten. Når IBAS ikke klarer å gjenopprette eller rekonstruere innholdet på harddisken, er det ikke sannsynlig at andre vil klare det.

Klagen ble tatt til følge. Personvernnemnda mener at bransjeanalyser er omfattet av gjeldende konsesjon. Etter nemndas mening må Datatilsynet av eget tiltak trekke konsesjonen tilbake og regulere salg av tjenesten “bransjeanalyse” i en ny og endret konsesjon dersom tilsynet mener at dette er nødvendig. Det vil ha den konsekvens at alle kredittopplysningsforetak vil bli behandlet likt, i og med at dette er en standardkonsesjon.

Personvernnemnda kom til at når adresse er klassifisert under “kontaktopplysninger”, må dette bety at det bare er nåværende adresse som er en korrekt og relevant opplysning. Etter nemndas syn er det en rimelig tolkning av konsesjonen at adresse bare skal brukes til kontakt, ikke som variabel i kredittvurdering. Mindretallet finner også at bare aktuelle adresser kan registreres, men mener at den aktuelle adressen kan brukes som variabel i kredittvurdering.

Nemnda var ikke enig i Datatilsynets rettsanvendelse og kom til at personopplysningsloven § 11 bokstavene b og d, samt personopplysningsforskriftens § 2-11 ikke krever at tilgangen til eMegler begrenses til det enkelte kontor i denne saken. Klagen ble tatt til følge. ontor i denne saken. Klagen ble tatt til følge.

Personvernnemnda kom til at domstolens beslutning om varetekt faller innenfor personopplysningsloven, jf. ordlyden i personopplysningsloven § 2 nr 8. Opplysningen ligger under Datatilsynets tilsynsmyndighet. Strafferegistreringsloven har ingen bestemmelser om sletting av opplysninger. Utfyllende regler må derfor finnes i personopplysningsloven, jf. personopplysningsloven § 5. Nemnda gjennomgår politiets instrukser og praksis, men personopplysningsloven har forrang. Instrukser og praksis kan brukes for å tolke hvor lenge lagring er “nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen”, jf. personopplysningsloven § 28. Nemnda finner etter en totalvurdering at i denne konkrete saken er den 20 år gamle opplysningen ikke lenger nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen og skal derfor slettes. Nemnda er bekymret over den vide tilgangen til SSP og foreslår at politiet tar i bruk virkemidler for å begrense tilgangen til opplysningene.

Datatilsynet mente at Utleiemegleren ikke har et “saklig behov” for å innhente kredittopplysninger om interessenter, jf. personopplysningsforskriften § 4-3. Datatilsynet viste til flertallets vurderinger i KLP-saken, PVN-2006-03. Personvernnemnda kom etter en konkret vurdering kommet til at det i denne saken foreligger saklig behov for kredittopplysninger. Saken skiller seg fra KLP-saken fordi Utleiemegleren handler på vegne av enkeltpersoner. For en privatperson er det en høy forretningsmessig risiko forbundet med boligutleie. Nemnda mener at kun den som får tilbud om å leie boligen kan bli kredittvurdert som en siste sjekk før tilbudet gis.